I går lasta eg ned 4 fagbøker — utvalet på mine felt synest eg er dårleg, trass i nokre bra titlar — og har byrja på antologien Situated Literacies, redigert av Roz Ivanic. I tillegg har eg lasta ned siste utgåva av PC Magazine, og lese nokre artiklar her. Kveitebrødsdag 2 og 3 har gjeve meg følgjande erfaringar og tankar:
Kindle er god å lese på i den forstand at e-blekken, overflata, sjølve displayet er behageleg. Alt det der er heilt fint. Men dette har aldri vore noe problem i andre digitale lesesituasjonar — eg har alltid lese mykje på skjerm, og særleg med dei nye laptoppane har dette vore heilt fint. Eg snakkar ikkje her om skjønnlitterær lenestolslesing, men fagstoff eg har hatt eit aktivt forhold til.
I akkurat denne samanhengen greier eg ikkje å fri meg frå tanken om at ei dels av-webifisert og kommunikasjonlaus, proprietær leseplate som gjer alt ho kan for å leggje til rette for ein mange hundre år gamal teknologi for spreiing og lagring av ordet og økonomiane og regelverka som har utvikla seg i kjølvatnet av den, tar eit litt vel markert farvel med tekst- og lesekonvensjonar som har oppstått i digitale medium dei siste ti åra. Ikkje for det, eg synest på ein måte det er befriande å lese utan å heile tida sjekke mail eller Twitter, svak i viljen som eg er. Men å lese ei melding av Windows 7 som rein prosatekst, utan verken bilete eller filmsnuttar som demonstrer poenga, er nokså meiningslaust samanlikna med teksten på nettsida eller det glossy og godt ombrekte magasinet. Og her er mykje eg saknar frå til dømes bloggsjangeren, og for den del moglegheitene som ligg i til dømes RSS-teknologien. Kindle er til å bla i, og det som er av kommunikasjonsmulegheiter, handlar om kjøp frå Amazon.
Like eins er nyheiter for meg jamt over utenkjeleg utan RSS, særleg når nyheitene kjem frå så ulike kjelder med så ulike (tekno-) bakgrunnar og historiar som Aftenbladet og Boing Boing. Å laste ned International Herald Tribune på Kindle medan eg ventar på ferga, slik @svelle rapporterte om på Twitter, ser eg difor som utenkjeleg så lenge eg har iPhone:
To minutter for sent til ferga fra Stord. Kjøpte Int. Herald Tribune på Kindle for 10 kr og er egentlig ganske fornøyd. (via @svelle)
Kva er då Kindle god for? Er e-boka i Kindles format designa rundt den fullstendige feilaktige trua på at lesing er ei lineær og mot forfattarens intensjonar trufast øving? Kan hende er idealet om at tekstlesing i eigentleg (danna) forstand = romanlesing (som har ridd norsk skule i mange år) dominerande: Romanen er vel stort sett svært lite krevjande når det gjeld layout, samanlikna med fleire andre sjangrar (tekniske fagbøker, tekstar som krev både illustrasjonar, tabellar, referansetilvisingar, fotnotar og heftige kryssreferansar). Eg har til dømes papirutgåva av den eine fagboka eg lasta ned i går, og les den med ein peikefinger i referanselista lenger bak i boka. Slike hopp fram og tilbake er utenkjelege, i alle høve slik Kindle har løyst det teknisk, og det gjer det heller lite aktuelt å lese slik faglitteratur anna enn i papirutgåva.
Boka eg har byrja å lese, har vidare tabellar som viser svært dårleg i Kindle — nokre av tabellane er så små at dei er heilt uleselege, og umoglege å forstørre, og dei er svært dårleg formaterte. Og kvifor skal ikkje boka, tabellane, bileta etc. kunne vere dynamiske? Når eg les ein vitskapleg publikasjon, kvifor skal eg ikkje kunne berikast av animasjonar, bilete, intervju, lydspor, etc? Kom igjen, vi plasserte folk på månen for 40 år sidan, vi må vel kunne greie meir enn det ein kan gjere med ein scanner?
Heile brukaropplevinga med Kindle gjev meg i 2009 den kjensla eg hadde rundt 2000 då eg byrja å interessere meg for digitale medium og lesing: Det er eitt eller anna tilbakeskodande over heile greia, som om leseplata er designa meir eller mindre på premissane til ikkje berre ein gamal teknologi, men òg ein gamal økonomi; ein slags “horseless carriage“-måte å leite etter vegar å få teksten og bransjen elektronisk på. Og det stemmer nok langt på veg: Kindle luktar litt sånn der pillar til middag og flygande bilar som vi teikna på barneskulen då læraren bad oss om å teikne koss det ville vere i år 2000. “I år 2000 finst ikkje papir, men du blar i boka på ein skjerm,” liksom.
Moglegvis er dette overgangsproblem, men Tim O´Reilly peikar på fleire begrensingar i Kindle som ikkje finst i det opne EPUB-formatet. O’Reilly viser til iPhone-lesaren Stanza, ein open EPUB-lesar som eg sjølv opplever som ein langt betre lesar enn Kindle, jamvel på iPhone, med atterhald om at eg ikkje har lese dei same bøkene på begge plattformane. Dette, altså mangelen på vilja til å omfamne opne standardar, er i følgje O’Reilly årsaka til at Kindle vil forvitre i løpet av eit par år, slik AOL og MSN (i originaltapning) gjorde det: Lysta til å eige marknaden blir for stor, dei opne standardane fremjer utvikling, spreiing, gode idear, slik vi har sett det i tilfellet med sjølve Internett. Bokbransjen står overfor store omleggingar, slik vi har sett det i musikkbransjen og avisbransjen, og spørsmålet om standardar er heilt vesentleg.
Lat meg no legge til at eg trur på boka i digital versjon, at dei lange og gode resonnementa som finst i fagbøker lever godt i den sjangeren, at folk kjem til å lese langt og godt på skjerm når dei får høve til det, og at eg ønskjer meg måtar å få tilgang til heile verdas bibliotek via digitale kanalar. Eg får meg berre ikkje heilt til å tru at Kindle er svaret. Men eg synest det er svært spennande å bisitje, å sjå på medan det som no skjer, skjer. For eg kan vanskeleg tru at den delen av bransjen som syslar med bøker, forlaga og biblioteka til dømes, kan forhalde seg nøytralt til det Kindle no prøver å gjere. Heri ligg kan hende det viktigaste med Kindle.
Det er altså ikkje heilt Kindle eg er på jakt etter, sjølv om det er med ei lett kribling i magen eg les i han. Eg vil gjerne ha all verdas litteratur elektronisk. Når eg finn ei bok, vil eg anten låne eller kjøpe, frå ein ven, biblioteket eller ein butikk, ikkje berre frå Amazon. Eg vil vidare kunne bruke boka, ikkje berre lese ho, for eg er ein brukar meir enn ein lesar, med annotasjonar, kryssreferansar, ropeteikn, utgulingar og smilefjes (som dels er mogleg i Kindle). Eg vil ha boka tilgjengeleg på Mac-en, PC-en, gjerne telefonen min, eller ein tablet-pc eller ei leseplate, viss eg no vel det. Når eg skal på studieopphald i utlandet, vil eg ha med meg dei 300 viktigaste bøkene og artiklane mine, og det same vil eg dei dagane eg vel å jobbe heimefrå. Og kvifor skal bloggen til Clay Shirky vere open for kommunikasjon med forfattaren, men ikkje e-boka — eg vil tru bloggen har fleire lesarar enn boka? Kvifor skal ikkje endringar kunne matast på RSS-vis, til dømes, i det forfattaren oppdagar feil, oppdaterer tabellar, etc.?
Vel, med atterhald om at eg lèt meg beigeistre vekk frå desse innvendingane i løpet av dei neste dagane. No skal det lesast. Eirik Newth skriv meir og grundigare om Kindle og fleire leseplater, og har gjort det i fleire år, og June har nett posta sitt førsteinntrykk av Kindle. Jon skriv òg om Barnes & Nobles’ Nook her.