Kindle Schmindle

Jesus, Steve Jobs' mindre kjende bror, på lanseringsfesten for iPad.
Som long time Shia-Mac’ar er det ikkje meir enn rimeleg at eg kommenterer Apples iPad som blei lansert i går
Responsen er sjølvsagt blanda, men eg er overraska over kor lik kritikken av iPad er kritikken som i si tid blei retta mot iPhone. Vi veit jo alle at det finst eit HTC-produkt som kan gjere langt fleire ting enn det som kan gjerast med iPhone, men det er ikkje den vegen Apple går. Ikkje å gå den vegen har altså vist seg å vere ein god strategi. Dette trur eg gjeld iPad òg. Som fleire er inne på i sine kommentarar, ikkje minst Reverend Stephen Fry, er iPad å forstå som ein mediestrategi meir enn ein dings, medan resten av tablet-verda tenkjer i heilt andre baner. Derfor vil vi sjå at denne plattforma, som vel meir er ei ny klasse datamaskin, vil utvikle seg i tida som kjem. Å kritisere Apple for å pushe design-statements er fullstendig å misforstå kva dei held på med, like eins (som nokre gjer og har gjort) å hevde at iPhone og/eller iPad er for jenter eller ungar (!). (Dette er for øvrig eit ekko av gamle dagars omtale av Macintosh-maskina; grensesnittet var så mykje enklare enn grensesnitta til konkurrentane at det måtte jo vere for enkle folk.)
Både NRK Beta og Ida Aalen lèt til å tenkje i slike baner, der dei spekulerer i at iPad kan passe for barn. Tvert om meiner eg at ungane ikkje er ei særleg god målgruppe her. For det første får du ikkje Flash på iPad, og då har du stengt for nokre av dei mest vanlege unge-aktivitetane på nettet: alle Flash-spela (som td. 123spill.no (og mange, mange andre spel- og aktivitetssider i Flash) og diverse Facebook-spel som det nedre fjortis-sjiktet elskar. Adobe anslår at 70% av spela på weben er Flash-spel. For det andre er nerven i slike satsingar som iPad og iPhone forretninga som blir knytt opp til dingsen, der du opprettar konto med kredittkortet ditt, og på enkelt vis lastar ned musikk, bøker, spel, filmar etc. Den enkle koplinga mellom ein god marknad og ein god dings er ei viktig årsak til at iPod’en tok rotta på MP3-spelar-marknaden, og denne formelen vil vere avgjerande i den utvida mediamarknaden òg. For det tredje tviler eg på at ungar i det heile ønskjer seg noe slikt — kva er det i design, funksjonalitet og profil elles som skulle få ungar til å mase på denne til bursdagen sin?
Snarare er iPad ei voksenmaskin i ei anna klasse enn PC-en, med god programvare, tilgang til media og eit enkelt, raskt og solid OS i botnen. At teknoentusiastane finn det litt enkelt (ei felle eg sjølv går i ofte), har ikkje nødvendigvis noe med verkelegeita og marknaden å gjere.
Kindle er sjølvsagt òg ein slik blanding av marknad og teknologi, men eg opplever sjølv Kindle som to gode steg tilbake i spørsmålet om digital lesing. Det er vanskeleg å bruke teksten til anna enn å bla fram og tilbake; dei gongene eg vil notere, kryssreferere, forstørre tabellar etc., gjer Kindle ein dårleg jobb. Der er Kindles iPhone-app langt betre, om enn ikkje perfekt, og den kan òg brukast på iPad. iPad blir altså for meg (ja, eg har førehandsbestilt på Eplehuset) vegen inn i Amazon-marknaden, og sannsynlegvis vegen inn i dei andre bokbutikkane som kjem (under føresetnad av at det blir gjort avtalar som gjelder den norske marknaden). Det same gjeld lesing av aviser og magasin, som på Kindle er alt for dårleg. Eg ser ikkje føre meg at folk som er vande med å sjå fargebilete, filmklypp og klikke på lenker vil slå seg til ro med Kindles statiske, treige og papir-imiterande gråtoneløysingar.
iPad kjem altså med ein variant av iPhone/iPod-operativsystemet, og dette trur eg er svært klokt, til skilnad frå alle dei tunge og forvirra Windows-tabletane som blir pusha. Som Jesus Jobs sjølv var inne på, handlar dette om å byggje vidare på ei plattform med eksisterande program og utviklingsmiljø, i tillegg til at kvar og ein med ein iPhone veit koss dette skal brukast. Og som med iPhone, trass sitt enkle grensesnitt, får vi tru at folk likar å bruke iPad. Det er trass alt dette som får folk til å bruke Apples dingsar, trass i at alle andre dingsar i marknaden har absolutt alle funksjonar og litt til.
Å klamre seg til ein slik dings som redninga for ulike mediabransjar i motvind er å forenkle heile situasjonen. Men viss 2010 blir lesebrettets år, kan ein klasse av datamaskiner meint for å ta seg av det som ligg mellom telefonen og laptoppen, utan å gje fullstendig etter for papir-/bokmetaforikken som Kindle etc. støttar seg på, vere ein god strategi. Eg trur rett og slett ikkje folk held ut lesaropplevinga som Kindle tilbyr, med mindre noe alvorleg skjer med funksjonalitet og fart.
Via gode twitter-buddies (@ingerhilde, som igjen fekk det frå ein elev (!)) blei eg gjort merksam på eit prosjekt, Apertium (sjekk nettsida
I går lasta eg ned 4 fagbøker — utvalet på mine felt synest eg er dårleg, trass i nokre bra titlar — og har byrja på antologien Situated Literacies, redigert av Roz Ivanic. I tillegg har eg lasta ned siste utgåva av PC Magazine, og lese nokre artiklar her. Kveitebrødsdag 2 og 3 har gjeve meg følgjande erfaringar og tankar:
Denne artikkelen
