Jeg har jobbet i forlag i ca. 9 år. I den tida har jeg prøvd å lage tidsrikte læremidler i samfunnsfag – såvel i bokform som på nett. De siste 6-7 har vi i mitt forlag hatt en kraftig satsning på nettet – nettopp fordi vi har sett at framtida for læremiddelproduksjon i stor grad vil være digital. Og jeg har laget digitale læremidler som er langt mer multimediale enn NDLA-nettstedet i samfunnsfag, som jeg har brukt en del tid på å se på.

Mitt “problem” er selvfølgelig at jeg må ha inntekter av dette, så det jeg bidrar til å lage må koste penger. Ettersom jeg er avhengig av at brukerne liker det jeg lager, må jeg ha tett kontakt med dem. Det bidrar, tror jeg, til at det jeg lager er både brukervennlig og tidsriktig – ellers vil de ikke kjøpe det. Da kjøper de kanskje noe fra konkurrenten i stedet.

Slike hensÿn trenger ikke NDLA-folket ta. De kan bare bestemme hva som er bra uten å høre på noen andre enn seg selv, og fylkene kan indirekte tvinge folk til å bruke det. Hvordan skal vi konkurrere mot det? Du sier at mangfoldet kan bli opprettet gjennom å selge ting til NDLA. Problemet er bare at det da blir fylkene som på den ene siden utvikler innhold og som på den annen kjøper inn innhold for skolene. Det blir altså “fylkesbestemt mangfold” – omtrent som man i Iran har “vokterbestemt demokrati”. Hvordan kan vi være med på noe slikt?

Det er dette Utdanningsforbundet ser, som du ser som en gåte – at ingen er tjent med at mangfoldet forsvinner. Og det vil det om noen år – hvis NDLA fortsetter.

Jeg kjenner godt til dette, siden jeg er pedagog men nå hovedsaklig jobber med teknologi inn mot skoleverket. Det blir ofte et mål i seg selv å angripe teknologene og teknologien, fordi det oppfattes som en trussel mot det akademiske og tenkende miljøet.

Ja, en skal være skeptisk til IT-konsulenter og teknologiske løsninger som mener de har fasiten på hva som fører til løring eller som løser problemene i skolen, men akkurat her mener jeg du skyter spurv med kanon.

Hvis utgangspunket for hele diskusjonen var kontrollaspektet, kan jeg berolige deg og andre skeptikere med at systemet ikke brukes som et kontrollsystem, men faktisk letter arbeidsdagen for dyktige pedagoger. Tviler du på meg, bør du snakke med noen av de lærerne som opplever systemet som nyttig. Du vil bli overrasket over hvor dyktige disse lærerne faktisk er. De er både dyktige klasseledere, har et forbilledlig menneskesyn og får til gode resultaer i klassene sine – både faglig og sosialt. Hvis du tror noe annet vil jeg si du undervuderer lærerne.

Eg har meir enn 15 års erfaring frå arbeid som lærar i den vidaregåande skulen, frå 1993 og frametter, stort sett i full stilling. Eg har vore med på fleire prosjekt, vore på ulike skular, hatt ulike typar ansvar andsynes IKT-bruk i undervisinga, på ulike nivå, tekniske, pedagogiske og faglege. Viss du meiner eg treng meir erfaring enn dette for å kunne uttale meg om dette, vil eg gjerne høyre kva dette skulle ha innebore.

I tillegg har eg jobba teoretisk med desse spørsmåla, først i ein mastergrad, sidan som forskar. Ein viktig del av denne jobben er å prøve å halde seg orientert i teori og forsking på dette området, noe eg meiner eg gjer. Som ein del av forskingsprosjektet mitt om digital lesing og skriving har eg no delteke i undervisinga i ein VG1-klasse her i Rogaland, der eg har vore til stades i dei aller fleste timane i ein periode. Ved sidan av dette, intervjuar eg i desse dagar denne klassen, i grupper og individuelt, i tillegg til at vi kjem til å bruke loggføring for å skaffe oss eit bilete i djupna av deira bruk av, kunnskapar om og haldningar til digitale kommunikasjonsreiskaper, på og utanfor skulen. Den metodiske tilnærminga er velovervegd, for å prøve å forstå og saman med tala som finst på området frå før sjå eit større bilete, der ungdommane og læraranes haldningar og meiningar er ein del av dette biletet.

Ein annan ting eg har hatt svært stor nytte av, er å ha reist rundt og halde føredrag om desse og beslekta spørsmål, frå Tromsø til Lista, og følgjeleg diskutert dette med svært mange lærarar frå svært mange og ulike skular, med mangslungne og varierande praksisar. Eg påstår ikkje at det har vore semje om desse spørsmåla, men eg har fått innblikk i svært mange tankar og praksisar.

Eg meiner følgjeleg “å ta seg noen dager i den videregående skole,” er gjort.