Jeg har jobbet i forlag i ca. 9 år. I den tida har jeg prøvd å lage tidsrikte læremidler i samfunnsfag – såvel i bokform som på nett. De siste 6-7 har vi i mitt forlag hatt en kraftig satsning på nettet – nettopp fordi vi har sett at framtida for læremiddelproduksjon i stor grad vil være digital. Og jeg har laget digitale læremidler som er langt mer multimediale enn NDLA-nettstedet i samfunnsfag, som jeg har brukt en del tid på å se på.

Mitt “problem” er selvfølgelig at jeg må ha inntekter av dette, så det jeg bidrar til å lage må koste penger. Ettersom jeg er avhengig av at brukerne liker det jeg lager, må jeg ha tett kontakt med dem. Det bidrar, tror jeg, til at det jeg lager er både brukervennlig og tidsriktig – ellers vil de ikke kjøpe det. Da kjøper de kanskje noe fra konkurrenten i stedet.

Slike hensÿn trenger ikke NDLA-folket ta. De kan bare bestemme hva som er bra uten å høre på noen andre enn seg selv, og fylkene kan indirekte tvinge folk til å bruke det. Hvordan skal vi konkurrere mot det? Du sier at mangfoldet kan bli opprettet gjennom å selge ting til NDLA. Problemet er bare at det da blir fylkene som på den ene siden utvikler innhold og som på den annen kjøper inn innhold for skolene. Det blir altså “fylkesbestemt mangfold” – omtrent som man i Iran har “vokterbestemt demokrati”. Hvordan kan vi være med på noe slikt?

Det er dette Utdanningsforbundet ser, som du ser som en gåte – at ingen er tjent med at mangfoldet forsvinner. Og det vil det om noen år – hvis NDLA fortsetter.