Mangen og Mossige

Vi venter også på at Aftenbladet trykker svaret vårt til Arne Olav.

Takk for innspel.

Det er merkeleg kor enkelte trur at dersom omgrepet “kognitivt” er i bruk, og/eller ein opererer med modellar over koss hjernen prosesserer informasjon, så er det objektiv forsking. Svært merkeleg, og like svært naivt.

Eg har lese denne artikkelen, og mange andre som liknar. Eg har òg lese min del av ulike teoriar tilknytt denne ulne storleiken “kognitiv teori.” Mykje av dette, som eg kritiserer Mangen og Mossige for, og som òg denne artikkelen du lenkjer til, strandar alt på føresetnadene.

For å sitere frå Wästlunds artikkel:

One obvious starting point for such a question [= how does computer usage influence human information processing] is the comparison of information processing on a computer with its predecessor, i.e. the written paper.”

Viss det er utgangspunktet, kan ein spørje seg kva målet skal vere med ei slik undersøking. Gitt at vi står overfor ei stor omlegging av koss informasjon blir organisert, i alt frå paradigmatisk nye teknologiar for skaping, lagring og spreiing, kva i alle dagar vinn ein då på å samanlikne ein tekst på papir og ein tekst på skjerm? Det blir som å måle ei pære ut frå kvalitetskriteriene ein stiller til ei appelsin. Det er både heilt uinteressant og etter mitt skjønn vitskapleg uhaldbart å snakke om at hyperlenka forstyrrar lesinga av teksten når vi skal omtale ei verd der det er hyperlenka som samstundes definerer teksten. Det blir som å kritisere trea for at dei står i vegen for skogen.

Problemet her er kontekstane, som ein i kognitive teoriar verkar til å vere svært lite interesserte i, eller i alle høve gjev svært liten merksemd. For viss ein meiner forskinga skal seie noe om noe, kva seier forskinga som samanlinkar lesing på papir med lesing på skjerm noe om? Vel, ein kan saktens reinske vekk konteksten, og hevde at papirteksten overført til skjerm blir vanskelegare å lese, men då gjer ein lite anna enn å slå inn opne dører. Sjølvsagt vil ein type tekst konstruert rundt ein bestemt type materiale og teknologi fungere best i dette materialet og denne teknologien, det har eg ingen vanskar med å forstå. Men er dette gode forskarspørsmål, seier det noe om noe som helst?

Eg kan då like godt påstå motsett av denne forskinga som konkluderer med papirets suverenitet, og kritisere papiret for å ikkje vere god nok til å inkludere brukarkommentarar eller å opne for fleire perspektiv på stoffet gjennom interaktive animasjonar, lenker til filmar som følgjer opp teksten, etc. Konklusjonen blir då motsett: Papiret er så begrensa, at det ikkje maktar å vere ei opning inn i diskusjonane, lenkjene og multimedialiteten som tekstane på nett maktar å gjere.

For det kan då objektivt sett umogleg vere ei ulempe i seg sjølv at noe er meir kognitivt belastande enn noe anna? Då må vi jo kritisere dei matematiske likningane for å inkludere multiplikasjon, av di multiplikasjon er så kognitivt belastande?

Eit heilt konkret døme på viktigheita av kontekst: Jana Holsanova ved UiLund har samanlikna lesing av aviser på skjerm med lesing av aviser på papir. Ekte lesesituasjonar, med andre ord, der ein faktisk reknar med ei verkeleg verd med verkelege tekstar, lesarar og lesesituasjonar. Konklusjonen her er at papirlesinga er meir som skanning, overflatisk hopping frå artikkel til artikkel, medan skjermlesinga går meir i djupna. Skjermlesinga blir gjort grundigare, av di papirteksten i dette tilfellet forstyrrar lesaren, distraherer han frå å gå i djupna, og lokkar han til å hoppe frå det eine til det andre, medan den langt meir tungvinte navigeringa på PC får brukaren til å roe seg og lese ein ny artikkel.

Andre perspektiv, med andre ord, som etter mitt skjønn stiller spørsmål til ukritisk bruk av omgrep som “kognitiv belastning.”

Se doktordisputats af Erik Wästberg om spørgsmålet skærmtekst versus papirtekst:
http://gupea.ub.gu.se/dspace/bitstream/2077/4693/1/gupea_2077_4693_1.pdf

Konklusionen her er, at skærmlæsning giver ringere udbytte end papirlæsning. Like it or not.

Anne Mangen og Margunn Mossige har ikke trukket deres påstande i nogen nostalgiautomat. De har læst på lektien.

http://www.wired.com/techbiz/people/magazine/17-09/st_thompson

og en lenke direkte til undersøkelsen:

http://ssw.stanford.edu/index.php

Eg tenkte forlagsbransjen og skreiv bokbransjen, min feil.

Det speler inga rolle om du skriv “nedernorsk,” du uttrykkjer deg klårt, tydeleg og godt, så du har ingen grunn til å kjenne deg språkleg handicappa

Som Einar skriv under, er det svært positivt at Lokus kan tenkjast inn i CC-frikjøpsordninga til NDLA, og, utan at eg kjenner til kva dei ulike redaksjonane er på jakt etter, vil kompetansen dykkar sannsynlegvis vere svært interessant. Men det får NDLA svare for sjølv

Hvis dere i framtiden leverer anbud, tror jeg nok at jeg kan love at NDLA skal være objektive og faglig fokuserte når vi vurderer produktene deres. Dog må jeg oppklare en liten misforståelse: læremidlene må lages før dere får betalt, de blir ikke forhåndsbetalt. Alt oppgjør til eksterne produsenter skjer etter vanlige forretningsmessige vilkår.

Jeg mener at denne måten å kjøpe lærestoff på kan sammenliknes med det å bygge veier med budsjettfinansiering i stedet for bompengefinansiering. Fylkene ønsker ikke å betale “bomavgift” i mange år for en og samme læringsressurs, særlig fordi innkrevingen er dyr og arbeidskrevende. De ønsker et oppgjør for “veibyggingen” en gang for alle, der produsentene får betalt for den jobben de har gjort med å lage ressursen, og slik at tilgangen blir fri. At det senere kan bli snakk om vedlikeholdskostnader, er en annen sak.

Til Geir:
Jeg er organisert i utdanningsforbundet, og er helt fornøyd med de betingelsene jeg lever under i NDLA. Jeg får samme lønn som jeg ville fått som lærer, pluss 5 %. Det jeg produserer legges ut under Creative Commons-lisens og kan brukes fritt. Jeg tror ikke noen av de som jobber i NDLA har problemer med hvordan “godtgjøringsordninger for læremiddelproduksjon” fungerer. Utdanningsforbundet har ikke vært i særlig kontakt med sine medlemmer i redaksjonene om dette tror jeg. Det er nok heller hensynet til de som jobber for forlagene, og som har hatt dette som ekstrainntekt som har hatt fokus, fordi dette har vært en større gruppe. Jeg syns at hvis man som redaksjonsmedarbeider får normal lønn, og vel så det, bør det være nok.

Jeg syns det er på tide at utdanningsforbundet snur i synet på ndla generelt, og ser hvilket framskritt det er å slippe de evinnelige passordene for å få tilgang til digitale læremidler. Enhver lærer som har brukt lukkede læremidler vet at halvparten av elevene mangler passord, og at halve timen har gått før alle har tilgang.

Lit korrektur: jeg er ikke i bokbransjen men i et utviklingsmiljø for digitale læremidler til skole Norge(siden 1998). For al del kan (digitale)læremidler gjerne være gratis og særlig naturlig våre. Vi skulle gjerne være med på en anbudsrunde så lenge beslutningstakere er objektive og faglig fokusert: og ikke er både innkjøpere og produsenter i det samme markedet(dette impliserer inhabilitet). NDLA’s arbeid er ikke unik, redaksjonene og forfattere koster også der. Å frikjøpe innhold til gjenbruk i skolen er absolutt en opsjon for oss og der lettere å gjøre når man blir forhåndsbetalt (minsker økonomisk risiko).

Delingskultur og lokalforankring er bras for kunnskap men dette er ikke vanskelig for oss å implementere så lenge vi kan konkurrere under samme premiss.

Min ’nedernorsk’(ja, jeg er opprinnelig fra Nederland) er ikke like flyttende,
rent retorisk sett, en din, Arne Olav men jeg vil gjerne være med å klargjøre vår/min rolle
når det gjelder digitale læremidler i skole Norge.