Jeg kjenner godt til dette, siden jeg er pedagog men nå hovedsaklig jobber med teknologi inn mot skoleverket. Det blir ofte et mål i seg selv å angripe teknologene og teknologien, fordi det oppfattes som en trussel mot det akademiske og tenkende miljøet.

Ja, en skal være skeptisk til IT-konsulenter og teknologiske løsninger som mener de har fasiten på hva som fører til løring eller som løser problemene i skolen, men akkurat her mener jeg du skyter spurv med kanon.

Hvis utgangspunket for hele diskusjonen var kontrollaspektet, kan jeg berolige deg og andre skeptikere med at systemet ikke brukes som et kontrollsystem, men faktisk letter arbeidsdagen for dyktige pedagoger. Tviler du på meg, bør du snakke med noen av de lærerne som opplever systemet som nyttig. Du vil bli overrasket over hvor dyktige disse lærerne faktisk er. De er både dyktige klasseledere, har et forbilledlig menneskesyn og får til gode resultaer i klassene sine – både faglig og sosialt. Hvis du tror noe annet vil jeg si du undervuderer lærerne.

Eg har meir enn 15 års erfaring frå arbeid som lærar i den vidaregåande skulen, frå 1993 og frametter, stort sett i full stilling. Eg har vore med på fleire prosjekt, vore på ulike skular, hatt ulike typar ansvar andsynes IKT-bruk i undervisinga, på ulike nivå, tekniske, pedagogiske og faglege. Viss du meiner eg treng meir erfaring enn dette for å kunne uttale meg om dette, vil eg gjerne høyre kva dette skulle ha innebore.

I tillegg har eg jobba teoretisk med desse spørsmåla, først i ein mastergrad, sidan som forskar. Ein viktig del av denne jobben er å prøve å halde seg orientert i teori og forsking på dette området, noe eg meiner eg gjer. Som ein del av forskingsprosjektet mitt om digital lesing og skriving har eg no delteke i undervisinga i ein VG1-klasse her i Rogaland, der eg har vore til stades i dei aller fleste timane i ein periode. Ved sidan av dette, intervjuar eg i desse dagar denne klassen, i grupper og individuelt, i tillegg til at vi kjem til å bruke loggføring for å skaffe oss eit bilete i djupna av deira bruk av, kunnskapar om og haldningar til digitale kommunikasjonsreiskaper, på og utanfor skulen. Den metodiske tilnærminga er velovervegd, for å prøve å forstå og saman med tala som finst på området frå før sjå eit større bilete, der ungdommane og læraranes haldningar og meiningar er ein del av dette biletet.

Ein annan ting eg har hatt svært stor nytte av, er å ha reist rundt og halde føredrag om desse og beslekta spørsmål, frå Tromsø til Lista, og følgjeleg diskutert dette med svært mange lærarar frå svært mange og ulike skular, med mangslungne og varierande praksisar. Eg påstår ikkje at det har vore semje om desse spørsmåla, men eg har fått innblikk i svært mange tankar og praksisar.

Eg meiner følgjeleg “å ta seg noen dager i den videregående skole,” er gjort.

Siden det nærmer seg jul er det vel på sin plass at nissen kan komme med noen kommentarer i forhold til de påstandene som ytres her.

La det være sagt med en gang: artikkelen det refereres til som sto i Utdanning er skrevet av en journalist, med alle de farene for å bli feilsitert og feiltolket det medfører. Journalisten har valgt en vinkling, som det er lett i ettertid å se ikke var den beste i forhold til å få frem hva vi opplever som nytteverdi av systemet. Jeg ser også at artikkelen i all for stor grad virker å være en annonsereportasje for en programvareleverandør. Slikt sett er det noe forunderlig at den kom på trykk i det hele tatt.

Vinklingen artikkelen har fått, at vi har tatt i bruk et overvåkningssystem, er noe journalisten har valgt å fremheve. Jeg er i alle fall sterkt uenig i at det er et slikt system vi bruker.

Systemet er tatt i bruk ut fra et sterkt ønske fra mange lærere om å få en teknisk løsning som gjør at elevmaskiner ikke kan brukes til annet enn det læreren ønsker, i en gitt situasjon. Dette er vel et ønske lærere alltid har hatt, uavhengig av IKT? Døren til fysikksalen var alltid låst når jeg gikk på skolen, og det var læreren som bestemte hvilke stoffer vi skulle få mikse sammen. Jeg kunne sikkert lært mye ved å prøve helt fritt på egenhånd, men det var altså ikke slik det fungerte.

Det kan være nærliggende å trekke paralleller til L97s sterke fokus på “ansvar for egen læring” og prosjektarbeid. Dette var en arbeidsmåte som i ettertid ikke kan vurderes som en stor suksess i norsk skole. Årsakene er kanskje noen av de samme som gjør at lærere etterspør verktøy for å ta tilbake kontrollen i undervisingssituasjonen. Elever i grunnskolen og langt oppover i videregående skole er langt fra modne nok til å ta alle valg selv. De trenger rett og slett noen som setter grenser for dem, også når det gjelder bruk av digitale verktøy.

Arne Olav skriver at “Du kan gjerne vise deg å vere ein idiot, men du er det i alle høve ikkje før du har vist det.”. Det er vel kanskje dette det hele koker ned til; at lærerne har avdekket klassesett med idioter og vil sette inn noen effektive tiltak for å hindre idiotien å få fritt spillerom.

En videregående skole i kommunen hadde eksamen i vår, der hele eksamen ble annullert fordi det i ettertid ble avdekket juks. Jukset gikk ut på at store deler av eksamenspartiet hadde fått tilgang til en trådløs sender i nabolaget, og brukte denne til å kommunisere seg i mellom under eksamen.

Selvsagt kan en tiljuble denne form for kreativitet og skaperglede, men i denne gitte situasjonen ble altså hele partiet straffet fordi det brøt med reglementet i forhold til eksamensavvikling.

Med systemet jeg blir beskyldt for å være en nyttig idiot for, kunne dette vært avverget siden skolen med ett tastetrykk kunne sperret tilgang til internett under eksamen. En kan selvsagt diskutere om dagens eksamensform er den beste, men det blir en helt annen diskusjon.

Slik jeg ser det har bruk av slike såkalte kontrollsystemer svært lite å gjøre med menneskesyn eller manglende klasseledelse å gjøre. Det handler for det meste om å frata idiotene det lærerne opplever som tidstyver.

Jeg vil anbefale Arne Olav å ta seg noen dager i den videregående skole eller på en ungdomsskole, for å observere hva som faktisk skjer når elever bruker IKT. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er noe galt i at elevene hører på Spotify mens de ser en god film på nett, samtidig som læreren har en dialog med deler av klassen om norske verb. Det kan være mye god læring i disse aktivitetene, men ikke nødvendigvis alltid.

Det er her lærerne må kunne ha muligheten til å bruke noen tekniske hjelpemidler for å fjerne de forstyrrende elementene. Selvsagt må læreren være faglig dyktig, ha god kontakt med elevene, formidle stoffet på en engasjerende og inspirerende måte, men det er ikke alltid nok.

Det er helt korrekt som Arne Olav sier, at det er naivt å tro at tekniske systemer alene kan føre til bedre eller til mer læring. Men at det kan være et hjelpemiddel i så måte, det tror jeg absolutt.

Slik jeg ser det er det ikke teknologien i form av PCen i seg selv som er problematisk, det er anvendelsen både hos elevene og læreren. Det en har med seg i form av holdninger og strategier er bestemmende for hva en kan forvente skal komme ut av selve læringsarbeidet. Men hvordan skal en få lært elevene disse holdningene og strategiene når de skal utvises fra det digitale rommet eller fjernstyres istdenfor å få veiledning og praktisk korreksjon?

Selvsagt er det frustrerende med elever som ikke gjør som en ønsker, slik var det før PCen gjorde sitt inntog også. Når elevene nå har fått nye muligheter gjennom PCen, får dette konsekvenser for hvordan vi lærere gjennomfører undervisningen vår og fungerer som ledere på? Det er vel ikke en god løsning på sikt å sette strøm på alle gamle undervisningsmetoder og ledelsesstrategier?

Mye av dette skal en selvsgt beholde, en skal ikke bruke PCen ukritisk til alt hele tiden. Samtidig må en ta inn over seg at nye tider og krav fordrer nye løsninger for både elevene og lærerne. Av egen erfaring vet jeg at det krever mye tid og tålmodighet å tre inn i det digitale klasserommet. Dette kommer ikke av seg selv eller som en ferdig undervisningspakke til slitne lærere gjennom et to-timers kurs PC-kurs en ettermiddag i fellestiden. En må tvinge seg selv ut i det digitale klasserommet og gjøre som en gjorde da en var ny lærer i det analoge klasserommet; gå inn til elevene, prøve og (mest?) feile for å gjøre seg de erfaringene som trengs. Først da blir en rustet til å undervise og lede både i det analoge og digitale klasserommet…øving gjør en visstnok til mester selv om en her også oppdager at dess mer en lærer seg desto mer skjønner en at en ikke kan.

Då må eg spørje tilbake: Kva har du oppdaga, som eg ikkje har, reint bortsett frå førestellingar om mitt innlegg (som at det er hatsk) som du tydeleg har oppdaga inni ditt eige hovud?

Eg trur kan hende du bør verkelegheitsorientere deg, og sjå at desse tinga eg diskuterer, er ein del av eit mykje større bilete enn det lille, vakre postkortbiletet du har av skulen.

Likevel meiner eg, som òg Jon Hoem er inne på (sjå lenka han har lagt ut i kommentarfeltet her), at dette heng saman med fleire andre ting, at dette peikar på andre strukturar og problem. Og då synest eg dette blir endå verre å akseptere enn om det berre handlar om datavegring. Det er dette som er bekymringa mi i teksten eg har skrive.

Eg trur faktisk ikkje dette løyser noe som helst. Tvert om vil eg meine at overvåking av både skjerm og det som blir innlevert, bidrar til å auke problemet med juks og unnasluntring. Kvifor det? Jo, av di du dyttar heile problemet vekk frå mennesket, frå spørsmål om moral og tillit, og over i eit teknisk system. Då blir det heile eit spørsmål om å lure teknologien, ikkje om å oppføre seg godt og ikkje bryte tilliten som har blitt gjeve deg.

Kommentert her