Frå www.gapingvoid.com
I gode gamle dagar, då eg gjekk på vidaregåande, var IKT i klørne på mannfolka. Det var langt på veg ei gutegreie, hugsar eg, og mannfolka, særleg mattelærarane, var dei som hadde hand om greiene. Då eg byrja å jobbe i skulen, hadde desse begeistra mattelærarane blitt IKT-ansvarlege både lokalt på skulane og i IT-avdelinga til kommunen eller fylkeskommunen. Det er eit bilete som har halde seg heilt opp til no, men blant brukarane, dei på botn-nivået i dette hierarkiet, har det skjedd store endringar på 10-20 år.
I dag ser altså ting annleis ut, der både den 13-årige guten og den 50-årige IKT-sjefen har fått andre roller. For å seie det med Clay Shirky: Skal du fange opp trendane på nettet i dag, må du ikkje skode til tenåringsguten og kva han held på med, men til damene — han nemner stay home-moms som nyss har fått ungar, og deira rolle i oppblomstringa av den sosiale nettstaden www.meetup.com, men dette er berre eitt av fleire døme. Er altså denne sosiale vendinga, vekk frå guteromsmekkinga og inn på arenaene for deling og samrøre, ein digital jenterevolusjon?
June Breivik skriv ein bloggpost som koblar spørsmålet om blogging opp mot diskusjonen vi har i norskfaget (mellom anna) om jentetekstar versus gutetekstar. Er vi i ferd med å innføre ein ny jentesjanger i bloggen medan vi trur vi held på med metodevariasjon og motivasjon? Eller: Er vi i ferd med å gjere dei same feila igjen, der vi er alt for einsidige (ikkje berre i eit kjønnsperspektiv)? Vi som skriv og les i denne pedabloggosfæren vi har her; er vi i ferd med å innføre vårt regime, som akademikarar som meistrar desse akademiske dialektane og tankesetta, under dekkje av å sprenge grenser og opne for variasjon og fleire typar læring? June har nemnt disruptivitetsomgrepet fleire gonger, veit eg, og Arne Krokan har dette på pensum i skuleleiarutdanninga han held på med her i Rogaland. Kan hende bommar vi på ein ekte disruptiv bruk av IKT i skulen, og gjeninnfører dei same sjangrane og skilja som har ridd skulen dei siste åra? Eg trur kan hende det.
Viss eg skal prøve å setje meg sjølv i dagens skule som elev: Då eg tok PPU for nokre år sidan, skulle alle studentane presentere seg for kvarandre. Den litt ferme dama med lang pedagogisk utdanning (du veit, ho med ein, og berre ein, keramikkøyredobb, skeivt klypt pannelugg og fargerike flagrande klede) som underviste oss, ville gjere dette ved at vi alle skulle kome fram ved kateteret og danse namna våre, ein etter ein.
Litt den same kjensla trur eg eg hadde fått som elev i dag dersom norsklæraren min hadde bede meg om å opprette ein blogg der eg skulle reflektere kring skuleting i all offentlegheit. Eg likar å blogge, men som vaksen og på mine premissar, på same måten som eg likar å klemme folk, men berre dei eg er nær. Og eg kjem aldri til å prøve å danse namnet mitt, ikkje ein gong åleine, på badet. I utdanningssystemet har eg alt for mange gonger kome ut for pedagogar som føreset publisering eller framføring av relativt intime saker på ein måte eg ikkje fiksar. Å publisere tankane dine, ikkje minst i skrift, er ei svært intim affære.
Dermed er ved vi spørsmålet om det kompliserte forholdet mellom skulens aktivitetar og spørsmålet om kjønn. No er det sjølvsagt ikkje slik at alle jenter likar å danse namna sine medan gutane vil skru, men eg trur her utkrystalliserer seg sjangrar på nett som lett kan brukast til å nøre opp under dei same, skulske tilnærmingane til kunnskapsorganisering som vi i entusiasmen trur vi har kome oss vekk frå.
Og bloggen, anten han no er essayistisk eller dagbok-prega, kan fort bli noe vi meir eller mindre frivillig plottar inn som ein ny stoppestad langs den same linja som skulestilen befinn seg.
8 Comments
Ja, her er det lett å føle seg truffet selv om jeg ikke bruker keramikkøredobber eller har spesielt asymmetrisk sveis. Jeg er enig i at det lett kan bli sånn som du skisserer her. Derfor må vi ikke si oss fornøyde med at elevene har en blogg og at de skriver på den, det må hele tiden være en prosess mot at de faktisk bruker den slik det er best – som egne refleksjonsnotater, som diskusjon, som publikasjon. Og jeg tror mer og mer at ikke alle skal blogge, like mye som jeg skulle ønske at ikke alle måtte skrive like mange stiler hvert år. Det er egentlig bare tull. Samtidig holde jeg fast ved at vi ikke kan la elevene avvise alt de ikke vet hva er. Erfaringene fra forrige år var at mange elever, særlig gutter, endret holdning fra å være nokså fiendtlig innstilt til å bli positive. Men de måtte bli vant til bloggingen først. Det ER uvant å publisere egne tanker på en nettside, men de fleste som prøver kommer fra det uten varig mén.
Er heilt samd med det du her skriv, men eg håper du av alle ikkje kjenner deg truffe av det eg her skriv
Det er i så fall heilt feil.
Hahaha – nei, jeg tok det ikke personlig:-)! Det jeg mener er at det er så altfor lett å bli misjonær når en brenner for noe, og mye grusomt har som kjent skjedd i misjonens tjeneste. Som en slags web 2.0-evangelist er jeg vel i faresonen jeg også. Skal IKT i skolen fungere dirsuptivt, så må vi bort fra monolittisk undervisning. “Hele skolen på blogger’n” vil ikke være et alternativ da. Men vi trenger ikke vente til 2019 for å skjønne det.
Veldig bra innlegg, jeg kjenner meg veldig igjen, jeg har alltid hatet sånne PPU-opplegg der man liksom skal leke kreativ og presentere seg selv på alle mulige slags rare måter. Angst! Håper ikke jeg er sånn som lærer selv, jeg har i alle fall to øredobber:) Men du er helt klart inne på noe, og det handler vel kanskje om en slags tilrettelegging, eller valgfrihet, under forusetning av at man når de kompentansemålene man skal. Det betyr jo likevel ikke nødvendigvis at alle må skrive alt de tenker til enhver tid på en blogg… Utfordringen spør du meg er tid, oppfølging og antall elever, og hvordan jeg skal ha oversikt og kontroll. Muligens jeg er litt kontrollfreak. Det som er bra er at du stiller disse spørsmålene på bloggen din og får meg til å tenke.
Ved nærmere ettertanke… er du sikker på at du ikke vil danse navnet ditt likevel? Bare en gang? Du kan jo bare legge det ut på Youtube etterpå, så er du ferdig med det. Jeg får mer og mer lyst til å se det jo mer jeg tenker på det. (Unnskyld at jeg ble så usaklig – det var altfor fristende
)
Jeg tror det er viktig å diskutere om bloggingen skal være en obligatorisk øvelse, eller om vi skal bli flinkere til å åpne for mangfold
Angst! Jo, det handler om angst.
Men Ingunn, hvorfor unnskylder du deg når du tenker kreative tanker?
Jeg ser et hode, jeg leser: “hvem er jeg?”. De fleste forteller om sine akademiske bragder. Jeg leser hva hodene skriver i sine blogger. Etter hvert får fornavnene innhold. Jeg husker ikke hvem som blogger i flanellspysjen eller sitter med katten i fanget, men har jeg sett deg danse navnet ditt på You-tube, ville jeg husket deg, samme om du heter Kåre eller Leonora.
Nå ble jeg for sein. Fem minutter for sein. Den første dagen i 2009 er forbi. Men hvem har sagt at dag to er ubrukelig? Den kan fint brukes til nyttårsforsett: “I løpet av 2009 skal jeg danse navnet mitt på You Tube!” Følger du etter?
Einar Berg har tekstet denne videoen, som jeg gir enhver planleggingsdag hvor den vises, 19 gyldne minutter.
http://m-lin.blogspot.com/2008/12/ken-robinson-sier-skoler-dreper.html
Hehe, nei, eg trur ikkje eg tar utfordringa til å danse namnet mitt på Youtube i 2009, men eg skal love å applaudere viss du gjer det!
One Trackback/Pingback
[...] lærere handler på Design Forum eller lignende butikker (se Arne Olavs beskrivelse av [...]
Post a Comment