Sidan Stavanger Aftenblad ikkje legg dette kommentarstoffet fritt ut på nett, berre via ATEKST, legg eg ut dagens innlegg her. Det er vel såpass seint på dagen at Aftenbladet ikkje vil reagere på dét. Dette er altså ein respons på ulike utspel frå nokre frå Lesesenteret, som eg meiner fortener ein kommentar. Her kan seiast mykje, men 3500 teikn gjev klåre begrensingar.
Kva skjer når læraren mistar makta over lesinga og skrivinga?
Boka som frelsar
Dersom ein forenklar biletet grovt nok, kan ein hente fram vitskapen og bruke han til nær sagt kva ein vil. I Aftenbladet i sommar går Anne Mangen og Margunn Mossige frå Lesesenteret seg inn i diskusjonen om digitale læremiddel i skulen med utgangspunkt i det dei hevdar er vitskaplege sanningar om lesing: Å følgje komplekse tankerekkjer fungerer dårlegare på skjerm, av di skjermmediet belastar hovudet urimeleg mykje i forhold til papirmediet, og vi hugsar jamvel dårlegare det vi har les på skjerm enn det vi les på papir. Ei utvikling i retning av digitale læremiddel er dermed ikkje ei framtid Mangen og Mossige ønskjer. Tvert om, det øydelegg både marknaden, mangfaldet i skulen og minnet til lesaren.
Diskusjonen gjeld særleg ei rekkje av dei grepa den vidaregåande skulen har tatt i det siste, for å kome i møte dei stadig aukande krava til bruk av digitale reiskaper ein møter både i privatliv og arbeid. Mellom anna skal kvar skuleelev disponere sin eigen berbare PC, og 10% av læremiddelbudsjettet frå kvar fylkeskommune (minus Oslo) er sett av til læremiddelprosjektet Nasjonal digital læringsarena (NDLA), som tar mål av seg å samle, kjøpe inn og sjølv produsere digitale læremiddel som skal dekkje alle læreplanmåla i alle fag.
Påstandane til Mangen og Mossige om veikskaper i tekst på skjerm står i beste fall fram som kontekstlause, i verste fall uvitskaplege og generaliserande. Vidare vitnar påstandane deira om monopolisering og øydeleggjing av læremiddelmarknaden om manglande kunnskapar både om NDLA og sjølve marknaden.
Skal ein forstå kva tekst og lesing er, ikkje minst i læring, må ein søkje å forstå fenomena tekst og lesing i ein større kontekst. Bruk av tekst handlar om ein kompleks dynamikk mellom lesaren og teksten, og teknologiske, økonomiske, sosiale og politiske forhold. I eit slikt perspektiv ser ein at svært mange føresetnader har endra seg for koss vi bør tenkje lese- og skriveopplæring i skulen:
Dei gamle strukturane i både forlaga, musikkbransjen, tv- og avisredaksjonane er i ferd med å løysast opp, og føresetnadene for produksjon og distribusjon av produkta desse representerer er i grunnleggjande endring. Ei viktig årsak til desse endringane er ei gjennomgåande digitalisering, frå produksjon til distribusjon og lagring, til dømes via Internett.
Dette har fått mange konsekvensar: Amatørprosjektet Wikipedia har i praksis utkonkurrert bastionar som Encyclopaedia Britannica, ungdom lastar ned mp3-filer heller enn å kjøpe plater, og både unge og eldre les og skriv, googlar, speler og klipper og limer seg inn og ut av kvarandres tekstar på nettet. Nyheiter finn vi gratis på nett, og stiloppgåva som læraren gir år etter år, lastar vi ned kvelden før innlevering. Føresetnadene for deltaking i samfunnet som lesande og skrivande menneske er heilt annleis enn for få år sidan, og økonomiar og maktstrukturar, som dei vi finn i pressa, skulane og forlaga, er i endring.
Ein kan like det eller ikkje, akkurat dét speler inga rolle. Det som speler ei rolle er at vi lever i eit samfunn som organiserer informasjon etter andre prinsipp enn for berre 10 år sidan, og den store blindflekken i kommentaren til Mangen og Mossige er knytt til nettopp dette: Det speler inga rolle kva ein som lærar eller forskar måtte ønskje seg av ideelle lesesituasjonar, så lenge desse lesesituasjonane og lesestrategiane er lausrivne frå den røynda vi faktisk lever i.
NDLA og andre digitale læremiddelinitiativ representerer dermed ei viktig og heilt nødvendig orientering over i det digitale, der elevane får høve til å arbeide og utvikle lese- og skrivestrategiar i ei tekstrøynd prega av endring og ustabilitet. Denne kunnskapsøkologien og -økonomien har forlaga lenge observert og erkjent, men halde seg langt unna: Dei gamle forlagsstrukturane krev framleis full kontroll over informasjonen og brukarane av han, det er trass alt slik dei tener pengar.
NDLA, som kjøper om lag halvparten av stoffet sitt utanfor eigne rekkjer, mellom anna (for ikkje å seie i stor grad) frå forlaga, er altså ikkje fienden her. Både NDLA og fylkeskommunane ønskjer eit breitt tilfang av læremiddel tilpassa ein svært samansett mediasituasjon, for å oppfylle måla i læreplanane. Både bok og skjerm høyrer heime i dette biletet, likeeins både forlaga og lærarane som aktive og kritiske forvaltarar, formidlarar og rettleiarar.
Eit langt større problem i denne diskusjonen er slike haldningar til tekst og lesing som Mangen og Mossige forfektar, der lesing er eit kontemplativt sitt-ned-prosjekt i isolasjon frå verda, det dei vel å kalle kognitiv belastning. Dette knyter seg til gamle og etablerte, men like fullt romantiske og villfarande idear om tekst som ein einskapleg, uforanderleg og stabil storleik.
Kan hende skuldast slike klagerop ein panikk for å miste makta til å definere feltet sitt, makta til å fortelje andre kva lesing er og ikkje er? I ein situasjon der ikkje berre den intellektuelle eliten og ungane deira dominerer skrive- og leseromma, men tvert om eit breiare lag folk snik til seg ulike lese- og skriverom og deltaking i kultur- og samfunnsliv, er det lett å ty til moralsk indignasjon og fordømming av dei fenomena ein sjølv ikkje kjenner til eller kjenner seg heime i.
Akkurat dét kan ein kalle mykje, men ikkje vitskapleg sanning.
21 Comments
Interessant og reflektert om tekst og lesing. Bokhylle eller bredbånd – ja takk, begge deler!
Men du skriver at “Både NDLA og fylkeskommunane ønskjer eit breitt tilfang av læremiddel tilpassa ein svært samansett mediasituasjon, for å oppfylle måla i læreplanane.”
Da må jeg spørre om du i det hele tatt har lest det saksframlegget som NDLA har forfattet, og som ble lagt fram i identisk versjon i samtlige fylkeskommuner nå i mai 2009?
Der argumenterer man nemlig friskt med hvor mye penger fylkeskommunene kan spare, for hvis de nå bevilger mer penger til NDLA og mindre til lærebokinnkjøp, så kan de snart slippe å kjøpe inn lærebøker til elevene i det hele tatt. Eksempeltall (som i parentes bemerket er særdels dårlig begrunnet) brukes i saksframlegget bl.a. for norskfaget.
Hvis (i et par tilfeller når) fylkeskommunen slutter å gi skolene penger til å kjøpe lærebøker, blir det lite igjen av mangfoldet.
Ja, og der står følgjande:
“Det vil ta noen år før alle lærere er tilstrekkelig digitalt kompetente til fullt ut å ta i bruk den digitale læringsarenaen og det vil være elever som vil ha god nytte av å bruke bok i tillegg til nettet. Alle skoler vil derfor måtte supplere nettbaserte læringsressurser med bøker, men mengden nyinnkjøp vil reduseres og en vil etter hvert vil klare seg med klassesett i stedet for at hver elev skal ha sin bok. Noen klassesett vil det nok alltid være behov for.”
Vidare blir KDs mål for NDLA-satsinga oppramsa (innleiingsvis):
- Å øke tilgang til og bruk av digitale læremidler i videregående opplæring.
- Utvikle videregående skolers og skoleeiers kompetanse som utvikler og/eller bestiller av
digitale læremidler.
- Øke volum og mangfold av digitale læremidler rettet mot videregående opplæring.
- Over tid å redusere elevenes utgifter til læremidler.
Her står då ingenting om at ein skal slippe å kjøpe inn lærebøker til elevane i det heile tatt? Tvert om, her reknar ein med eit blanda tilfang i all æve. Ein heilt annan ting er skjebnen til enkeltfag, sjå under.
Det er sjølvsagt eit mål for fylkeskommunane å spare pengar ved å digitalisere læremiddel, men som du les ut frå vedtaket du sjølv refererer til, meiner ein at nokre elevar alltid vil ha nytte av å bruke bok, og at ein alltid vil måtte supplere med bøker. At det no blir snakk om klassesett heller enn ei bok per elev, ser eg personleg ikkje på som eit nederlag — viss det fører til at ein kan dele fleire klassesett i tillegg til at 10% av lærebokmiddela går til NDLA, vil det vel ikkje bety anna enn auka mangfald?
Når det gjeld NDLA (eg har jobba i NDLA i eit par år) er det ingen eg kjenner der som er så naive at ein trur at NDLA vil ta over og erstatte lærebøkene i norsk skule. Likevel: Det er ikkje NDLAs mandat å gjere anna enn å lage digitale læremiddel — fylkeskommunane styrer dette, og dei har tilkjennegjort synet sitt mellom anna i skrivet du viser til, og som eg siterer frå.
Det som kan vere ei sak, er at einskilde fag i einskilde fylke kuttar heilt ut papirlæreverket til fordel for NDLAs læreverk. Dette veit eg mellom anna skjer i gymnastikkfaget. Nokre lærarar synest dette er dumt, andre jublar.
Ein heilt annan ting er alle læreverka som etterkvart kjem i fag som aldri har hatt lærebok, av di forlaga ikkje finn det kommersielt interessant å lage dei.
For eit år sidan hadde eg ikkje lese ein så lang tekst som denne. Eg skal gje ei grunngjeving snart. Eg har hatt Lesesentret i mi mentale “å-gjere-lista” ei tid, og nå var det nett før det vart gløymd. Takk for at du tok fatt i utsegnene frå lesesentret. Dei har komme med nokre uhyrlege meiningar om skjerm- og papirtekst.
Eg veit ikkje om eg skal kalla meg dyslektikar, eg føler det som å kokettera, men frøken kalla med ordblind (no har eg brukt 10 sekund på å setten inn den manglande d-en i “ord”). La meg så kalle meg lese- og skrivesvak: Eg har aldri, aldri lese ei heil bok i løpet av ein dag eller to. Teksten “Boka som frelsar …” hadde eg i beste fall bokmerka. No las eg han med interesse og glede: Ein meiningsfelle!
Kvifor? I fjor haust skreiv eg ein min fyrste ordentlige blogpost Sanatoriet</a
Sidan då har eg vore litt aktiv på nettet: Eg har lese og skrive ting eg sjølv har likt. Kvifor les eg no glatt ein blogpost på ca 700 ord? Jo, fordi eg kan skrive ein kommentar. No brukar eg språket! Eg er fri for at nokon andre skal “evaluera” teksten.
Eg kan vurdera han sjølv: Eg stolt over å ha skrive nynorsk. Les meir på http://99ting.blogspot.com/2009/01/fanden.html
No når eg leita etter dei to gamle blogpostane ser eg at har vore meir enn litt aktivt på nettet, eg har skrive mykje, mykje meir enn eg trudde.
Så veit ikkje lesesentret det enno, så kan eg seie det høgt: Det er Nettet som er frelsar lese- og skrivesvake. No vart eg freista til å trykke mange gonger på ropeteiknet, men slikt held eg meg for god til, så difor seier eg det enno ein gong: Det er Nettet som er frelsar lese- og skrivesvake.
Kjell Arild: Dette var jo kjekt å høyre, og eg synest det du her seier er eit bra døme på at lese- og skrivekompetanse er meir samansett enn det skulen (for å generalisere litt vel mykje) lenge har hevda. Eg hadde aldri kome på at du var ein som hadde problem med språket, og at du har funne måtar å delta i denne skriftkulturen som bloggosfæren er ein del av, viser jo at ikkje problemet nødvendigvis har lege hos deg?
Eg vil òg presisere at Lesesenteret ikkje berre har slike meiningar om lesing som her kjem fram — det er eit miljø med rom for mangfald, slik det bør vere.
Geir LS: Eg gløymte å kommentere ein viktig ting, og no føreset eg at du anten er svært entusiastisk på vegner av Utdanningsforbundet eller at du arbeider for dei.
Dei pengane fylkeskommunane bruker på NDLA og som NDLA bruker vidare på å utvikle eigne læremiddel, forblir ikkje i det fylkeskommunale systemet som ein forlagseigedom. Altså: Det NDLA sjølv utviklar (og noe av det dei kjøper) blir lisensiert med ein CC-lisens som overdreg rettane til offentlegheita, under føresetnad av at dei som bruker tekstane, bruker dei på like vilkår.
Kva tyder dette? Jo, det tyder at plattforma for å publisere læreverka på er frigjevne slik at andre kan bruke det. Ønskjer ein å gå i gang med det same i Tysvær kommune eller Bohuslän i Sverige, er det fritt fram. Det tyder òg at kva som helst skulevesen, kor som helst i verda, kan nytte desse verktøya og læreverka — ei omsetjing av språket, så kan matte- og biologilærebøkene spreiast til andre der økonomien ikkje på langt nær tillet det vår økonomi tillet.
Når då Utdanningsforundet tar av seg brillene sine og blir så nærsynte at dei ikkje ser desse delingsprinsippa, med det solidariske potensialet det har, lurer eg på kor langt ned i den høgrevridde ego-suppa dette landet har kome.
Hehe, litt spesielt å framstille “entusiastisk” og “arbeider for” som en dikotomi, men som velvillig leser regner jeg med at det ikke var det du mente …
Som et klikk på navnet ville ha avslørt er jeg hovedtillitsvalgt for Utdanningsforbundet i Akershus fylkeskommune, noe som betyr at jeg hovedsaklig jobber med å representere Utdanningsforbundets medlemmers interesser i fylkeskommunen. (Før jeg ble tillitsvalgt var jeg norsk- og engelsklærer i vgs, og – tør jeg påstå – en ivrig og entusiastisk bruker av både digitale og analoge læremidler.)
Når det gjelder NDLA har jeg helt fra starten både ment og sagt to ting:
1. NDLA er en meget god idé.
2. Organiseringen av NDLA ble, og blir fremdeles, håndtert særdeles dårlig av fylkeskommunene når det gjelder forholdet til de ansatte i skolen og deres organisasjoner, med hensyn til informasjon, inkludering og deltakelse i de beslutninger som tas.
Å fatte beslutninger over de ansattes hoder, uten å en gang spørre om hva slags læremidler de ønsker, og uten å spørre (langt mindre forhandle) om hvordan de mener godtgjøringsordninger for læremiddelproduksjon bør utformes, er en utmerket oppskrift hvis man ønsker konflikt og konfrontasjon. Da bør verken NDLA eller fylkeskommunene bli forundret over at det er nettopp dét man får.
Jeg hadde i det minste forventet at NDLA og fylkeskommunene på forhånd ville innledet en dialog med de ansatte og deres organisasjoner om hvordan åndsverkproblematikken på et nybrottsområde som dette skal håndteres. Det skjedde dessverre ikke.
Sist jeg var i samme rom som folk som jobbet for NDLA var det fremdeles ikke avklart hvordan NDLA ville håndtere åndsverkrettighetene for de lærerne som leverte stoff til NDLA. (Og når du over omtaler “Det NDLA sjøl utviklar …” regner jeg med at det er disse lærerne du tenker på?)
Hvis NDLA har fattet en beslutning på området nå, blir jeg gjerne opplyst om hva den går ut på. Og da er jeg sikker på at Utdanningsforbundet nøye vil vurdere om de vil anbefale sine medlemmer å delta i læremiddelproduksjon på de vilkårene NDLA nå har tilbudt.
(Sist jeg sjekket var verken Utdanningsforbundet eller medlemmene særlig kjent for å være langt nedi “den høgrevridde ego-suppa”, men det er mulig du rent generelt mener at alt snakk om opphavsrett som ikke er CC-basert og del av en “delingskultur” er tilbakeskuende, ond og egosentrisk?)
Det finnes mange følelser i argumentasjon i NDLA og et klart behov å henge forlaga ut som den stygge gamle eliten en kan endelig klare seg uten ikke i en digital verden. Jeg og mine kolleger jobber seriøst og hard med å utvikle digitale læremidler i en av Norges større forlag og kan ikke gjenkjenne meg i denne profileringen. Vi har lang erfaring med å utvikle digitale læringsressurs (mer en 10 år): inntjeningen har ikke vært særlig stor men det vi har bygget opp gjennom satsing, tro, vilje gjør oss til en av de bedre utviklingsmiljøer av fagliglige digitale ressursene i Norge (se: http://www.lokus.no).
Om man ønsker å ta vare på disse viktige miljøene og deres kjerne kompetanse kan man ikke være ukritisk til NDLA initiativet. Delings kultur, bruker involvering og lokal forankring av digitale kompetanse er viktige prinsipp vi har også tro på.
Det skulle være fint om lærerne selv få beholde sin lov festet rett for fritt valg av læremidler.
Problemet er NDLA realiserer og som setter våre digitale tilbud i en vanskelig posisjon i forhold til skolen. Skole får mindre penger til læremidler fra fylkeskommunen fordi NDLA har jo et gratis tilbud(men som faktisk er forhåndsbetalt med skattepenger og kostet fylkeskommunen allerede en del). NDLA for både produsere og kjøpe digitale ressurs det betyr i praksis at når NDLA har produsert et fagområdet på nett at de neppe skal satse på et konkurrerende tilbud fra forlaget. Etter vært om NDLA legger ut mer og mer faglige ressurser på nett (som de har planlagt) blir det markedet for digitale ressurser mindre og mindre. Å spare penger blir et viktig argument for fylkespolitikerne som bestemmer over skolens budsjett og lærere som har et faglig kompetanse og fokus på digitale læringsressurs får mindre å si. Alle kan lett forstår at dette truer et blomstrende market med fri konkurranse mellom de beste leverandører for digitale læremidler.
Det finnes mange følelser i argumentasjon i NDLA og et klart behov å henge forlaga ut som den stygge gamle eliten en kan endelig klare seg uten i en digital verden. Jeg og mine kolleger jobber seriøst og hard med å utvikle digitale læremidler i en av Norges større forlag og kan ikke gjenkjenne meg i denne profileringen. Vi har lang erfaring med å utvikle digitale læringsressurs (mer en 10 år): inntjeningen har ikke vært særlig stor men det vi har bygget opp gjennom satsing, tro, vilje gjør oss til en av de bedre utviklingsmiljøer av fagliglige digitale ressursene i Norge (se: http://www.lokus.no).
Om man ønsker å ta vare på disse viktige miljøene og deres kjernekompetanse kan man ikke være ukritisk til NDLA initiativet. Delings kultur, bruker involvering og lokal forankring av digitale kompetanse er viktige prinsipp vi har også tro på.
Det skulle være fint om lærerne selv få beholde sin lov festet rett for fritt valg av læremidler.
Problemet er NDLA realiserer og som setter våre digitale tilbud i en vanskelig posisjon i forhold til skolen. Skole får mindre penger til læremidler fra fylkeskommunen fordi NDLA har jo et gratis tilbud(men som faktisk er forhåndsbetalt med skattepenger og kostet fylkeskommunen allerede en del). NDLA for både produsere og kjøpe digitale ressurs det betyr i praksis at når NDLA har produsert et fagområdet på nett at de neppe skal satse på et konkurrerende tilbud fra forlaget. Etter vært om NDLA legger ut mer og mer faglige ressurser på nett (som de har planlagt) blir det markedet for digitale ressurser mindre og mindre. Å spare penger blir et viktig argument for fylkespolitikerne som bestemmer over skolens budsjett og lærere som har et faglig kompetanse og fokus på digitale læringsressurs får mindre å si. Alle kan lett forstå at dette truer et blomstrende market med fri konkurranse mellom de beste leverandører for digitale læremidler.
Geir: Dette var ingen dikotomi, det var to alternativ, og det er noe heilt anna. Viss eg seier at Donald Duck anten er homofil eller berre svært begeistra for Guffen, er det ingen dikotomi, men to moglege tolkingar av eit utspel som Donald har kome med, til dømes at han har klaska Guffen på rompa. I dette tilfellet reint hypotetisk, må presiserast, for med din leseteknikk må eg sannsynlegvis i neste tilsvar stå til rette for å kalle Donald homo.
Når det er på det reine, kan eg nytte høvet til å klårgjere ein annan ting: Eg er ikkje tilsett i NDLA, men eg var ein del av NDLA då det blei forma, og blei sidan (og fram til jul i fjor) tilsett som medarbeidar i norskredaksjonen. Eg har altså ingen formelle band til NDLA lenger, men sidan eg har vore med på utviklinga av ideen i tillegg til norskdelen av NDLA, er det naturleg nok mykje eg her er begeistra for. I tillegg til dette har eg arbeidd 15 år i vgs.
Eg står derfor fritt andsynes NDLA til å meine det eg vil, og det er slett ikkje alt i denne situasjonen eg er like begeistra for. Desse tinga er sannsynlegvis knytt til heilt andre ting enn det du er lite begeistra for.
Til svaret ditt:
1) Eg vil gjerne at du klårgjer kva du synest er bra med NDLA.
2) Eg veit sannsynlegvis kva du meiner med at NDLA er dårleg handsama andsynes dei tilsette.
a) Likevel: NDLA er ein del av totalbiletet i læremiddelsituasjonen i vgs. Å blande spørsmålet om valfridom med spørsmålet om NDLA er ei grov forenkling, heilt i tråd med det eg opplever som Utdanningsforbundets generelle kunnskapsnivå på dette feltet.
Saka er den at det føreligg eit politisk vedtak om gratis læremiddel for alle elevar i vgs. Dette er eit godt vedtak, demokratisk og rettferdig — eg har sjølv opplevd å straffe elevar som ikkje har skaffa seg lærebøker før det har gått nokre månader, og grunnen er at dei ikkje har hatt råd.
Alt her stoppar gnålet dykkar om valfridom for lærarane, rett og slett av di — NDLA eller ikkje — det aldri har vore aktuelt eller kjem til å bli aktuelt å late det vere opp til lærarane år etter år å velje lærebøker for elevane. Situasjonen blei med dette vedtaket fullstendig endra.
Det heldige for Utdanningsforbundet, som vil gje inntrykk av å vere ein samfunnsengasjert organisasjon med demokratiske og rettferdige verdiar, er at ein med NDLA har fått ein vaskeekte syndebukk. Dermed slepp de det svært vanskelege dilemmaet å kjempe for ein eller annan slags kunnskapsideologi tufta på den eklektiske læraren, samstundes som de må forsvare det rettvise og demokratiske i det at læremiddela blei gratis.
For: Ta vekk NDLA av dette biletet. De står då igjen med 90% av budsjettet til læremiddel, og måla i læreplanane skal oppfyllast, samstundes som lærarane dykkar skal ha makt til å velje læremiddel. Kva skjer i denne situasjonen? Akkurat det same. Ein har ikkje råd til nye lærebøker kvart år, så ein må forhandle fram store avtalar, og bøkene må haldast år etter år. (Ta Oslo som døme: Det må jo vere eit ideal for dykk, sidan dei ikkje bruker pengar på NDLA? Er situasjonen betre der?) I tillegg skal den nye, digitale basisferdigheita inn, og fylkeskommunane må forhandle fram avtalar om datamaskiner og programvare.
Situasjonen er heilt lik, men de står utan NDLA som eit digitalt og ope (NB: CC-lisensiert) alternativ som byggjer seg og blir betre år for år, med ein delingsarena som har potensialet til å bli ein god arena for kunnskapsutvikling, (som Del&Bruk er det).
Slik eg ser det, er motstanden de fører mot NDLA i realiteten ein ivrig kamp mot eit redusert mangfald for lærarane i akkurat den politiske og teknologiske situasjonen vi er i no.
Og, veit du kva? Svært mange av dine medlem er heilt samd i det eg her seier, og heilt i mot det du og dine feller seier. Det kan godt vere at de har meld dykk ut av verda, men lærarane, dei de skal ivareta interessene til, står med begge beina planta midt i ho.
b) Så når du seier at NDLA er ein “meget god idé” er eg samd i det. Problemet er at Utd. f. har gått sur i ein (i den store samanhengen) detalj: De meiner at godtgjersla til lærarane som bidrar skal avspegle den faktiske bruken av den artikkelen læraren har forfatta. NDLA har gjeve tilbod om ein eingongssum, slik alle andre forfattarar for NDLA har fått, mot at artikkelen blir frikjøpt: Læraren får behalde dei ideelle rettane til stoffet, medan den publiserte artikkelen blir overdregen til offentlegheita, og kan brukast av andre (f. eks. elevar) i andre samanhengar (f. eks. i Google Earth).
Utd. f. krev altså at NDLA finn ein måte å måle bruk per artikkel, ei heilt umogleg oppgåve utan å iverksetje eit reint lite helvete av påloggingsmekanismer eller ombyggingar av systemet for å spore kor mange klikk ein einskildartikkel får.
Dette er etter mitt, og svært mange med meg sitt, skjønn heilt meiningslaust, og vitnar om grunnleggjande hòl i kunnskapane om heile problematikken rundt ein marknad i digitale medium, anten det no er aviser, musikk eller bøker vi snakkar om.
Lærarane vil altså etter NDLA-modellen få godtgjersle, men ikkje etter Gutenberg-modellen, slik de ønskjer, og ikkje slik at informasjonen blir låst ned og ikkje kan brukast vidare i andre samanhengar av elevar og andre lærarar, slik de òg ønskjer.
Dette er etter mitt syn svært nærsynt, og ein kamp de uansett kjem til å tape.
Men, for all del: Knock yourself out, som dei seier i filmen
Marcel:
Eg meiner og har alltid meint at dei fleste forlaga sit på svært godt kompetanse som bør kome lærarar og elevar til gode. Kompetansen er ikkje det som er oppe til diskusjon her, snarare koss han blir brukt i den situasjonen vi er i no, og som vi spesifikt diskuterer; politisk, økonomisk, teknologisk, etc.
Mykje det same gjeld andre bransjar, som musikkbransjen: Ein har ingen problem med å anerkjenne alle dei nye, gode banda, som kjem, men bransjen slit med å finne måtar å oppretthalde dei gamle strukturane for forvaltning av desse ressursane. Den gamle platebransjemodellen legg makta til å ta inn, spele inn musikk frå, og distribuere musikken ut, på få hender. I dag kan kva løk som helst spele inn musikken sin og distribuere han til heile verda, mykje grunna den gjennomgåande digitaliseringa. Her kjem det, som i bloggosfæren, både mykje bra og mykje skit ut, men ein kjem ikkje vekk frå at musikaren, låtskrivaren, DJ-en og what have we, framleis eksisterer, og i endå større grad enn før. Problemet er berre at pengane må tenast på ein annan måte.
Der har vi etterkvart, trur eg (og eg skal gjerne ete hatten min om eg tar feil), fleire av dykk i bokbransjen òg: Kompetansen dykkar er det bruk for, men han blir brukt (og de får pengar) i andre regime enn dei noverande.
Dette er no det eg trur.
I denne diskusjonen: Er du heilt sikker på at det er NDLA du er sint på, og ikkje det politiske vedtaket om gratis læremiddel for skulane? Saka er nemleg slik:
a) Det er fatta eit vedtak om at læremiddela i vgs. skal vere gratis for elevane. Dette tyder altså at situasjonen er heilt endra frå slik han var før, der læraren kunne velje eit nytt læreverk kvart år utan omsyn til kostnadene, av di det var elevane som måtte betale dette.
No må altså fylkeskommunane betale dette sjølv, og dei feite dagane for læreboka i norsk vgs. er over, av di ein må tenkje over pengebruken. Store fellesinvesteringar som skal vare i mange år er resultatet, og forlaga, vil eg tru, tener mykje mindre på akkurat dette enn det dei gjorde før.
b) Fylkeskommunane bruker 10% av læremiddelbudsjettet (ikkje lærebokbudsjettet) på NDLA, resten på andre ting, som bøker, programvare, etc. Det tyder altså at å fjerne NDLA ville ha gjeve ei auke i budsjettet på 10%, knapt noe som ville ha endra situasjonen nemneverdig for forlaga, eller for valfridomen til læraren.
c) Minimum 40%, i praksis rundt 50%, av dei 10% til NDLA blir brukt til innkjøp av eksterne middel, som til dømes frå NRK og dei forlaga som har gjeve tilbod om stoff. Av NDLA-middela går altså rundt halvparten ut igjen i marknaden. Dette blir styrt av redaksjonane, og ein følgjer her reglane for offentlege innkjøp.
d) Oslo er ikkje med på denne galeien, og sidan dei ikkje bruker 10% av læremiddelbudsjettet sitt på NDLA, vil eg tru dei representerer paradis for de i forlagsbransjen? Høyrde eg at du sa nei? Kvifor ikkje?
Læremiddelspørsmålet har fleire sider ved seg, altså. Eitt er ønsket frå skuleeigarar om å vere med på å styre utviklinga i skulen, eit anna er viktigheita av ein vital marknad for utvikling av læremiddel. Eg trur ikkje NDLA er hindringa her, snarare kan dei gjere digitale grep de i forlaga ikkje er i stand til innanfor dei eksisterande rammene, i alle høve, som CC-lisensiering av både plattforma for publisering og materialet som blir publisert. I tillegg meiner eg det er viktig å tilby gratis læremiddel til elevane, så den beslutninga er eg òg samd i.
Men eg er altså ikkje med på at NDLA er problemet her.
Ei anna myte som har festa seg i denne diskusjonen, er knytt til fridomen læraren har hatt til å velgje mellom ulike lærebøker (slik det var før dei digitale læremiddela var interessante å bruke). Det må jo i rettferdigheitas namn seiast at skilnaden, i alle høve i mine fag (norsk og engelsk), ikkje var noe særleg å snakke om? Litt ulke tekstar, joda, litt ulike oppgåver, javisst, men i det store og heile utan å bety særleg mykje for variasjonen i undervisinga.
Takker for din tilbakemelding: du er jammen flink til å skrive Arne Olav.
Lit korrektur: jeg er ikke i bokbransjen men i et utviklingsmiljø for digitale læremidler til skole Norge(siden 1998). For al del kan (digitale)læremidler gjerne være gratis og særlig naturlig våre. Vi skulle gjerne være med på en anbudsrunde så lenge beslutningstakere er objektive og faglig fokusert: og ikke er både innkjøpere og produsenter i det samme markedet(dette impliserer inhabilitet). NDLA’s arbeid er ikke unik, redaksjonene og forfattere koster også der. Å frikjøpe innhold til gjenbruk i skolen er absolutt en opsjon for oss og der lettere å gjøre når man blir forhåndsbetalt (minsker økonomisk risiko).
Delingskultur og lokalforankring er bras for kunnskap men dette er ikke vanskelig for oss å implementere så lenge vi kan konkurrere under samme premiss.
Min ’nedernorsk’(ja, jeg er opprinnelig fra Nederland) er ikke like flyttende,
rent retorisk sett, en din, Arne Olav men jeg vil gjerne være med å klargjøre vår/min rolle
når det gjelder digitale læremidler i skole Norge.
Til Marcel:
Som medlem i redaksjonen for naturfag i NDLA syns jeg det er hyggelig å høre at Lokus kan tenke seg å selge innhold som vi kan legge ut til gjenbruk. Det er i så fall et ganske annet signal enn det William Nygaard ga i en diskusjon med utdanningsministeren nylig.
Hvis dere i framtiden leverer anbud, tror jeg nok at jeg kan love at NDLA skal være objektive og faglig fokuserte når vi vurderer produktene deres. Dog må jeg oppklare en liten misforståelse: læremidlene må lages før dere får betalt, de blir ikke forhåndsbetalt. Alt oppgjør til eksterne produsenter skjer etter vanlige forretningsmessige vilkår.
Jeg mener at denne måten å kjøpe lærestoff på kan sammenliknes med det å bygge veier med budsjettfinansiering i stedet for bompengefinansiering. Fylkene ønsker ikke å betale “bomavgift” i mange år for en og samme læringsressurs, særlig fordi innkrevingen er dyr og arbeidskrevende. De ønsker et oppgjør for “veibyggingen” en gang for alle, der produsentene får betalt for den jobben de har gjort med å lage ressursen, og slik at tilgangen blir fri. At det senere kan bli snakk om vedlikeholdskostnader, er en annen sak.
Til Geir:
Jeg er organisert i utdanningsforbundet, og er helt fornøyd med de betingelsene jeg lever under i NDLA. Jeg får samme lønn som jeg ville fått som lærer, pluss 5 %. Det jeg produserer legges ut under Creative Commons-lisens og kan brukes fritt. Jeg tror ikke noen av de som jobber i NDLA har problemer med hvordan “godtgjøringsordninger for læremiddelproduksjon” fungerer. Utdanningsforbundet har ikke vært i særlig kontakt med sine medlemmer i redaksjonene om dette tror jeg. Det er nok heller hensynet til de som jobber for forlagene, og som har hatt dette som ekstrainntekt som har hatt fokus, fordi dette har vært en større gruppe. Jeg syns at hvis man som redaksjonsmedarbeider får normal lønn, og vel så det, bør det være nok.
Jeg syns det er på tide at utdanningsforbundet snur i synet på ndla generelt, og ser hvilket framskritt det er å slippe de evinnelige passordene for å få tilgang til digitale læremidler. Enhver lærer som har brukt lukkede læremidler vet at halvparten av elevene mangler passord, og at halve timen har gått før alle har tilgang.
Marcel:
Eg tenkte forlagsbransjen og skreiv bokbransjen, min feil.
Det speler inga rolle om du skriv “nedernorsk,” du uttrykkjer deg klårt, tydeleg og godt, så du har ingen grunn til å kjenne deg språkleg handicappa
Som Einar skriv under, er det svært positivt at Lokus kan tenkjast inn i CC-frikjøpsordninga til NDLA, og, utan at eg kjenner til kva dei ulike redaksjonane er på jakt etter, vil kompetansen dykkar sannsynlegvis vere svært interessant. Men det får NDLA svare for sjølv
Kanskje du har fått med deg denne, men den er i alle fall aktuell (og et skudd i baugen for UF som nå har en “skrekk”-artikkel i Utdanning (ikke på nett enda)).
http://www.wired.com/techbiz/people/magazine/17-09/st_thompson
og en lenke direkte til undersøkelsen:
http://ssw.stanford.edu/index.php
Man kan synes så meget forskelligt. Vil man vide noget, må man undersøge så objektivt som muligt.
Se doktordisputats af Erik Wästberg om spørgsmålet skærmtekst versus papirtekst:
http://gupea.ub.gu.se/dspace/bitstream/2077/4693/1/gupea_2077_4693_1.pdf
Konklusionen her er, at skærmlæsning giver ringere udbytte end papirlæsning. Like it or not.
Anne Mangen og Margunn Mossige har ikke trukket deres påstande i nogen nostalgiautomat. De har læst på lektien.
Niels:
Takk for innspel.
Det er merkeleg kor enkelte trur at dersom omgrepet “kognitivt” er i bruk, og/eller ein opererer med modellar over koss hjernen prosesserer informasjon, så er det objektiv forsking. Svært merkeleg, og like svært naivt.
Eg har lese denne artikkelen, og mange andre som liknar. Eg har òg lese min del av ulike teoriar tilknytt denne ulne storleiken “kognitiv teori.” Mykje av dette, som eg kritiserer Mangen og Mossige for, og som òg denne artikkelen du lenkjer til, strandar alt på føresetnadene.
For å sitere frå Wästlunds artikkel:
One obvious starting point for such a question [= how does computer usage influence human information processing] is the comparison of information processing on a computer with its predecessor, i.e. the written paper.”
Viss det er utgangspunktet, kan ein spørje seg kva målet skal vere med ei slik undersøking. Gitt at vi står overfor ei stor omlegging av koss informasjon blir organisert, i alt frå paradigmatisk nye teknologiar for skaping, lagring og spreiing, kva i alle dagar vinn ein då på å samanlikne ein tekst på papir og ein tekst på skjerm? Det blir som å måle ei pære ut frå kvalitetskriteriene ein stiller til ei appelsin. Det er både heilt uinteressant og etter mitt skjønn vitskapleg uhaldbart å snakke om at hyperlenka forstyrrar lesinga av teksten når vi skal omtale ei verd der det er hyperlenka som samstundes definerer teksten. Det blir som å kritisere trea for at dei står i vegen for skogen.
Problemet her er kontekstane, som ein i kognitive teoriar verkar til å vere svært lite interesserte i, eller i alle høve gjev svært liten merksemd. For viss ein meiner forskinga skal seie noe om noe, kva seier forskinga som samanlinkar lesing på papir med lesing på skjerm noe om? Vel, ein kan saktens reinske vekk konteksten, og hevde at papirteksten overført til skjerm blir vanskelegare å lese, men då gjer ein lite anna enn å slå inn opne dører. Sjølvsagt vil ein type tekst konstruert rundt ein bestemt type materiale og teknologi fungere best i dette materialet og denne teknologien, det har eg ingen vanskar med å forstå. Men er dette gode forskarspørsmål, seier det noe om noe som helst?
Eg kan då like godt påstå motsett av denne forskinga som konkluderer med papirets suverenitet, og kritisere papiret for å ikkje vere god nok til å inkludere brukarkommentarar eller å opne for fleire perspektiv på stoffet gjennom interaktive animasjonar, lenker til filmar som følgjer opp teksten, etc. Konklusjonen blir då motsett: Papiret er så begrensa, at det ikkje maktar å vere ei opning inn i diskusjonane, lenkjene og multimedialiteten som tekstane på nett maktar å gjere.
For det kan då objektivt sett umogleg vere ei ulempe i seg sjølv at noe er meir kognitivt belastande enn noe anna? Då må vi jo kritisere dei matematiske likningane for å inkludere multiplikasjon, av di multiplikasjon er så kognitivt belastande?
Eit heilt konkret døme på viktigheita av kontekst: Jana Holsanova ved UiLund har samanlikna lesing av aviser på skjerm med lesing av aviser på papir. Ekte lesesituasjonar, med andre ord, der ein faktisk reknar med ei verkeleg verd med verkelege tekstar, lesarar og lesesituasjonar. Konklusjonen her er at papirlesinga er meir som skanning, overflatisk hopping frå artikkel til artikkel, medan skjermlesinga går meir i djupna. Skjermlesinga blir gjort grundigare, av di papirteksten i dette tilfellet forstyrrar lesaren, distraherer han frå å gå i djupna, og lokkar han til å hoppe frå det eine til det andre, medan den langt meir tungvinte navigeringa på PC får brukaren til å roe seg og lese ein ny artikkel.
Andre perspektiv, med andre ord, som etter mitt skjønn stiller spørsmål til ukritisk bruk av omgrep som “kognitiv belastning.”
Hvis noen selv vil lese hva vi skrev i sommer, finnes artikkelen vår her!
Mangen og Mossige
Vi venter også på at Aftenbladet trykker svaret vårt til Arne Olav.
http://margunnmossige.wikispaces.com/Trenger+vi+læreboka%3F
Ser fram til svaret de har skrive, men er litt bekymra viss, som det står på wiki-sida du har lenka til over, de meiner innspelet mitt er “usakleg.” Då må eg verkeleg be dykk om å lese artikkelen min ein gong til.
И я с этим столкнулся.
Thank you for the good writeup. It in fact was a amusement account
it. Look advanced to far added agreeable from you!
However, how could we communicate?
Post a Comment